VM langdistanse (13.07.2023)

Så hva gikk galt?

Misforstå meg rett, 10.plass er et helt greit resultat, og rundt der jeg kunne forvente basert på resultatene tidligere i sesongen. Men jeg følte på ingen måte at jeg fikk til et løp opp mot mitt eget beste, så da kan man jo ikke si seg fornøyd. Akkurat hvor bra det kunne blitt, er vanskelig å si, og med såpass store avstander er det ikke sikkert et godt løp hadde gitt så mye bedre uttelling resultatmessig. Men det hadde jo gitt en bedre følelse - og mindre frustrasjon - i etterkant om ikke annet.

Så hva gikk galt? Bratt sveitsist terreng er i utgangspunktet ikke et terreng jeg har spesielt stor tro på egne evner i. Jeg er generelt lite god på ekstreme ting, bedre når tekniske og fysiske utfordringer i o-løypa befinner seg mer midt på skalaen, og kanskje aller best når mye middels vanskelig/tungt skal kombineres samtidig. Men på den annen side har jeg etter hvert fått mye erfaring som tilsier at hvis man orienterer sikkert og bestemt, og tenker at "nå orienterer jeg som om jeg kan dette her, så får det heller gå til helvete", så er det gjerne det motsatte som skjer: Det går gjerne ganske bra, og iallfall bedre enn man selv har forventa.

Den ene resepten for å beherske en terrengtype, er å trene så mye i den at man faktisk gjør det. Sånn forberedelsene til dette VMet ble, og med en hæl som ikke tillater talløse timer løping pr. uke, var ikke dette et alternativ denne gangen. Så da var det over på alternativ to: Stole på at god grunnteknikk og offensiv tilnærming ville holde, og samtidig utnytte den tida jeg fikk i relevant terreng best mulig. Og selv om langt fra alle strekk og økter var perfekte, hadde jeg etter precampen i Davos god tro på å kunne få til et løp jeg var fornøyd med. Jeg visste selvsagt at jeg var sjanseløs på å konkurrere med de aller beste, men gleda meg til utfordringen og var gira på å prøve å få til et godt løp.

Men i realiteten fikk jeg aldri løpet dit jeg ville. Jeg sleit med å få kart og terreng til å stemme på de første strekkene, og måtte stoppe for å lese meg inn. Nå er ikke en dårlig åpning på langdistanse kritisk for min del, jeg har løpt mange gode langdistanser der jeg har vært usikker eller bomma i starten, men nå klarte jeg ikke å skru om ut på langstrekket til 4. heller. Jeg følte ofte jeg så gode og enkle løsninger på strekkene, men gjennomførte nølende og usikkert, mangla tro på at planene mine ville fungere, og ombestemte meg flere ganger underveis på strekkene. Selv om det ble minimalt med postbommer nedover lia, gikk det selvsagt altfor sakte med en slik tilnærming. Og jeg klarte heller aldri å ta meg selv i nakken og komme inn på et bedre spor.

Etter veipasseringa gjorde jeg dagens store feil, da jeg tapte snaut to minutter på å løpe for langt på en sti (trodde av en eller annen grunn at jeg løp på veien over), men klarte også å orientere mer offensivt og bestemt i denne delen av løypa, kanskje fordi vi kom inn i en terrengtype jeg følte meg mer sikker i.

Så hvordan endte jeg opp med å være defensiv og usikker når planen var å være offensiv og bestemt? Uten at jeg merka det da, ser jeg i ettertid at det sneik seg inn en litt for defensiv holdning de siste par dagene, og selv om turen ut i Model Event-terrenget dagen før løpet ikke egentlig bød på noen overraskelser, tror jeg det å se hvor bratt det var i praksis, bidro til en økende følelse av at dette ikke var noe for meg. Dessverre klarte jeg ikke å fange opp denne usikkerheten, og tillot i stedet meg selv å tenke mer i retning av "jeg må bare prøve å komme meg gjennom", framfor den "orientere som om dette er noe jeg kan" som jeg hadde forberedt meg på.

Det irriterer meg at jeg ikke klarte å fange opp disse tankene før løpet, og at jeg aldri klarte å snu trenden underveis. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at dette, å sette meg selv ut av spill ved å la usikkerhet og manglende tro ta overhånd, er noe jeg gjør med ujevne mellomrom. Noen ganger utvikler det seg til en trend over tid, mens andre ganger oppstår det, mer eller mindre uventa, i enkeltløp. Så det kommer sikkert til å skje igjen, men jeg er likevel optimistisk nok til å ha som mål at det ikke skal ødelegge flere løp denne sesongen.